Making the best of what I have, and not lose it all.

Frustrert. Over alt. Mennesker sårer hverandre, på flere måter, og kanskje uten å vite det. Noen ganger får jeg lyst til å forsvinne, helt plutselig, og begynne på ny et annet sted. Oftere i det siste. Et sted der jeg kunne vært meg selv, og blitt verdtatt som det. Sett på som en sterk person til og med kanskje, en som noen ville hørt på. Det sårer å tro at en betyr så mye for en person, og er den eneste den personen virkelig trenger, men ikke er det likevel. Det er som å bli holdt for narr. Uansett hvor myke eller pene de andre bamsene er. Men nok om det.

Har man stand på sitt hjem skal det visst være lettere å møte dagens utfordringer, man får "orden" i livet. Det er litt sant syntes jeg. Det er mye lettere å være i godt humør med et ryddig og oversiktlig hjem.^^ Det blir også kjekkere å ha besøk=).
Nå sitter jeg på jobb, og har stort sett ikkje annet å gjøre på en å sitte her. Så da blir det jo tid til tenking, andre ting som tegning blir bare gjort halvveis. Jobb-modus kan ikke brukes til stort annet en jobb og tenking. Dagdrømming kanskje.

Livet kan være tungt, og leit, men jeg vil ikke skrive at det er det. Jeg vil skrive hvor flott det er og hvordan lykken finnes i små og store doser. Og om man bare søker den, virkelig søker den og ikke bare jakter på gull, så finner man den. Det er ikke alltid nødvendig å lete en gang, kanskje man har den. Men man må være ærlig med seg selv. Og andre. Ha lik verdi på andre som deg selv. Syntes jeg.

Musikk er fint, kan nesten velge humør med den, men som oftest er det humøret som velger musikken=p. Føler egentlig ikke for å skrive mer, klarer bare uttale meg i korte perioder. Skal snart hjem og fyre i peisen, for vinteren er på vei, og det er kaldt.

Så lenge man er trofast til yndligs-bamsen sin, varer den livet ut. Om ikke så forsvinner den en dag, så vær snill med den, den liker seg ikke alene.